Jenta mi har det ikke bra om dagen. Ganske ille, faktisk. Hun er rastløs og piper, desperat etter kos til tider og prøver å grave opp alle hjørner hun kommer til i. Stakkars lita, vi har vært gjennom det før og vet hva det er som feiler henne, det går heldigvis snart over igjen.
Feilen er at det er to måneder siden løpetiden, og det har ikke kommet noen valper denne gangen heller. Dessverre kommer det nok ikke til å bli noen på henne noen gang, hun er nok blitt alt for gammel. Ikke for det at vi ikke har tenkt på det, men gubben og jeg klarte aldri helt å bli enige om det der - han er fornuften selv og tenker at vi kanskje kan tjene litt på det, jeg er mer følelser og klarer ikke å se at jeg kan selge alle de søte små barna til ungen vår. Vi må da kunne beholde minst en? Eller ihvertfall to!
Vel, diskusjonen fortsatte med jevne mellomrom i noen år til vi ble enige om å ta kontakt med en veterinær for litt grunnleggende rådgivning, og ble frarådet hele prosjektet. En hund på 6 år er for gammel til å være førstegangsfødende, var det vi fikk høre fra den kanten. Så da ble det ikke noen valper på oss da, vi ventet for lenge.
Men med ca 8 mnd mellomrom, 2 mnd etter løpetiden, har vi det gående igjen. Jeg vet ikke hvor mange laken som har blitt slitt i stykker under hennes stadige graving som også noen ganger foregår i sengen. Når vi hører henne sette i gang er det bare å finne fram babyen hennes, som ellers ligger gjemt et sted den ikke ligger i veien:
Søt, hva? Vårt første barnebarn.... den blir trygt plassert i nærheten av puta mi og så tilbringer hun en del tid med den hver dag, vasker og steller den og sover med den tett inntil seg.
Jenta mi er ikke noen kosegris til vanlig, hun er snill og vennlig nok, men et par klapp er som regel nok. Prøver vi å holde rundt henne og kooooose sånn skikkelig deilig står hun stiv som en pinne og kan ikke vente på at vi skal bli ferdige. Når vi endelig slipper taket løper hun unna og rister seg godt, det var godt å bli fri igjen! På natten får hun sove hvor hun vil, vanligvis er det et sted i nærheten av sengen. Det hender hun kommer opp til oss for litt kveldskos, men etter få minutter får hun klaus og må ned på golvet igjen. Så gjentar det seg på morgenen.
Nå er hun ikke til å få bort fra senga, i natt våknet vi flere ganger av at hun kom og tigget etter mer kos. Ved et tilfelle la hun seg på armen min og trykket babyen sin så tett opp under armen min som hun kunne. Tydeligvis verdens tryggeste sted :-)
Uansett om hun sliter og vi synes synd på henne - jeg klarer ikke å la være å nyte kosen vi får av henne i denne perioden, det er sånn kos vi ønsker oss de andre dagene også. Selv om hun bortsett fra det er perfekt akkurat slik hun er :-)
